Ny lov om levering av digitale ytelser til forbrukere har trådt i kraft
Den 1. januar 2023 trådte den nye digitalytelsesloven i kraft. Loven gjennomfører EUs digitalytelsesdirektiv 2019/770 i norsk rett, men inneholder også flere særnorske regler. Loven gir forbrukere en rekke nye ufravikelig rettigheter ved kjøp av digitale ytelser. Levering av denne typen tjenester har nemlig tidligere ikke vært særskilt lovregulert i norsk rett. Leverandørene har derfor stått relativt fritt til å utforme ensidige og komplekse vilkår for levering. Dette blir det en slutt på nå.
1. Lovens anvendelsesområde
Digitalytelsesloven gjelder for levering av «digitale ytelser» mot «vederlag» i «forbrukerforhold», jf. lovens § 1.
Med digitale ytelser menes både «digitalt innhold» og «digitale tjenester». Loven omfatter derfor et bredt spekter av ytelser, alt fra strømmetjenester for film, serier og musikk, til sosiale medier. Loven gjelder også for meldingstjenester, dataspill, e-bøker og skylagringstjenester, og da uavhengig av hvilket medium som brukes til overføring eller tilgjengeliggjøring av den digitale ytelsen.
Vilkåret om at det må foreligge et «forbrukerforhold» har det samme innholdet som etter forbrukerkjøpsloven. Loven kommer derfor bare til anvendelse der en næringsdrivende leverer en ytelse til en forbruker, altså en person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.
Vederlagsbegrepet omfatter naturligvis betaling i form av penger, og da både fysisk og digital valuta. Et interessant trekk ved den nye loven er at vilkåret også vil være oppfylt der forbrukeren oppgir sine personopplysninger, med mindre leverandøren kun behandler personopplysningene for å levere ytelsen eller overholde lovpålagte plikter. Flere tjenester som tradisjonelt sett er ansett for å være gratis, som for eksempel Facebook, Instagram og Twitter, vil derfor være omfattet av loven.
Det er verdt å merke seg at digitalytelsesloven ikke kommer til anvendelse ved salg av fysiske ting. Dette reguleres av forbrukerkjøpsloven. Digitale ytelser leveres imidlertid ofte sammen med en ting, som for eksempel et dataspill som leveres på en CD. Spørsmålet blir da hvilken lov som kommer til anvendelse. Utgangspunktet er at digitalytelsesloven gjelder der den fysiske tingen utelukkende brukes som bærer av den digitale ytelsen, som i eksempelet med dataspillet. Dersom den digitale ytelsen er nødvendig for at den fysiske tingen skal fungere, er det forbrukerkjøpsloven som kommer til anvendelse. Dette vil for eksempel være tilfellet for smarttelefoner (ting) som leveres sammen med forhåndsinnstilte apper (ytelse).
2. De viktigste bestemmelsene
Digitalytelsesloven gir forbrukere en rekke nye ufravikelige rettigheter ved kjøp av digitale ytelser. Flere av disse vil mange kjenne igjen fra forbrukerkjøpsloven. Loven inneholder imidlertid også andre typer regler som er tilpasset digitale ytelser. I det følgende gis det en innføring i de reglene som vil kunne ha størst praktisk betydning for både forbrukerne og leverandørene.
2.1 Krav til ytelsen
Loven stiller for det første nærmere krav til selve ytelsen. Nærmere bestemt skal den digitale ytelsen samsvare med det som er avtalt, både når det gjelder art, mengde og kvalitet. Den digitale ytelsen skal også passe for de formål som tilsvarende ytelser vanligvis brukes til og som forbrukeren har grunn til å forvente.
Ytelsen skal videre leveres uten unødig opphold og i den nyeste versjonen som er tilgjengelig på avtaletidspunktet. Leverandøren skal også sørge for at forbrukeren får beskjed om og får levert oppdateringer, som for eksempel sikkerhetsoppdateringer.
2.2 Mangler og reklamasjoner
Hvis den digitale ytelsen ikke samsvarer med nevnte krav, foreligger det en mangel ved ytelsen. Dette er i tråd med forbrukerkjøpsloven. Digitalytelsesloven inneholder imidlertid også en bestemmelse om at det er leverandøren som har bevisbyrden for at ytelsen ikke er mangelfull. En mangel som oppstår innen ett år etter levering antas nemlig å ha eksistert på leveringstidspunktet, med mindre leverandøren kan bevise noe annet.
Digitalytelsesloven åpner videre opp for at forbrukeren kan kreve erstatning for ikke-økonomisk tap ved kontraktsbrudd som har påført forbrukeren en konkret og ikke ubetydelig ulempe. Dette kommer altså i tillegg til de alminnelige misligholdsbeføyelsene som vi kjenner igjen fra forbrukerkjøpsloven. Som eksempel kan nevnes tap av familiebilder som følge av en feil ved iCloud.
Forbrukeren kan, på samme måte som etter forbrukerkjøpsloven, tape sin rett til å gjøre gjeldende krav ved passivitet. Etter digitalytelsesloven vil imidlertid forbrukeren først miste sin rett til å reklamere hvis han har ventet så lenge at det vil virke «illojalt» overfor leverandøren å gjøre kravet gjeldende. Denne fristen kan trolig ikke være kortere enn to måneder.
2.3 Endringer
Digitalytelsesloven begrenser også leverandørens adgang til å gjøre endringer.
Leverandøren kan nemlig bare endre ytelsen når endringen har grunnlag i avtalen, den kan foretas uten kostnad for forbrukeren og forbrukeren informeres om endringen på en klar og tydelig måte.
Dersom en endring påvirker den digitale ytelsen negativt på en «ikke uvesentlig måte», kan forbrukeren heve avtalen, med mindre leverandøren gjør det mulig for forbrukeren å beholde sin ytelse uendret og uten mangler. En forbruker som godtar en valgfri oppdatering i AppStore kan altså ikke heve avtalen selv om det senere skulle vise seg at ytelsens funksjonalitet har blitt redusert.
Prisene kan bare økes i den grad dette har grunnlag i standardvilkårene. Forbrukeren skal videre varsles om prisstigninger innen rimelig tid, og kan som hovedregel si opp tjenesten kostnadsfritt ved prisøkninger over konsumprisindeksen.
2.4 Bindingstid
Loven inneholder også en regel om at bindingstid bare kan avtales hvis forbrukeren gis en økonomisk fordel som står i forhold til bindingstidens lengde, typisk en redusert pris.
Videre er det som hovedregel ikke tillatt med en bindingstid på mer enn seks måneder. Det kan avtales lengre bindingstid i særlige tilfeller, men aldri mer enn tolv måneder.
2.5 Varsel om løpende levering
Ved løpende levering av digitale ytelser plikter leverandøren å minst én gang hver sjette måned sende forbrukeren et varsel om at avtalen løper, og at forbrukeren kan si opp avtalen. Unnlater leverandøren å sende et slikt varsel, kan forbrukeren kostnadsfritt si opp avtalen og få refundert det beløpet som er betalt for tjenesten i perioden etter at varselet senest skulle vært sendt.
2.6 Oppsigelse ved manglende betaling
Digitalytelsesloven inneholder også en regel som skal beskytte forbrukerne fra å betale for tjenester som de ikke lenger bruker.
Dersom det er avtalt periodevis betaling for løpende levering av digitale ytelser, og forbrukeren ikke har betalt for tjenesten i en periode på seks måneder etter forfall, anses nemlig avtalen som oppsagt fra forbrukerens side. Er det avtalt bindingstid, vil oppsigelsen først få virkning etter utløp av denne.
